Fredag 13. desember kl. 12.15 i Universitetets Aula

Om produksjonen
I denne runden går Meny à la Munch i Universitetets Aula i Oslo. Aulaen ligger i Karl Johans gate, i Domus media, som er blant de mest kjente bygningene til Universitetet i Oslo, og er en festsal, konsertsal og et sted for kunstoppleving. Fredag den trettende blir kunstopplevelsen Melankoli, Angst, Skrik, og Trøst. Det er nok ingen steder disse fire motivene til Edvard Munch passer bedre inn. Aulaens 11 malerier er nemlig den eneste utsmykkingen av Edvard Munch som fremdeles er i sin opprinnelige sammenheng.


Koreografi og produksjon: Natalie Dahl
Dansere: Åsne Storli, Margrethe Salmi Marjavara, og Charlotte Tidholm
Lyd og lys: Morten René L. Strømsborg


Litt om den modifiserte plakaten fra Tou Scene
Plakaten er nøyaktig den samme som ble brukt i Stavanger i forbindelse med forestillingene 6. og 7. november 2013 på Tou Scene. Det vil si at den er i A3 format (29.7 x 42.0cm) med eXtra eXtra High Density (XXHDPI) oppløsning i 200ppcm (5940 x 8400px). Tid og sted er endret, og linjen med lyd og lys er lagt til for å blidgjøre sponsorene og arrangørene (ikke Morten René selv). Stavanger kommunes logo ble skiftet ut med logoen til Kulturetaten, da de er ny sponsor i Oslo. Da den nye logoen er litt lengre enn logoen til Fond for lyd og bilde, måtte den siste forstørres fra 1410 piksler til 1800 piksler for å matche. Logoen til Tou Scene ble byttet med Universitetet i Oslo sin offisielle logo. Her kunne man velge mellom rød og svart logo. Jeg lagde to versjoner, en med rød logo og en i svart. Heldigvis ble den svarte foretrukket!


Foto: Scott Campbell
Layout og redigering: Morten René L. Strømsborg

Generalprøven fredag 25. april kl. 12.00 på Hovedscenen i Den Norske Opera & Ballett


Balletten A Swan Lake er Alexander Ekmans første helaftens ballett, som har urpremiere i Operaen i Bjørvika. Ekman har sett på den glemte Svanesjøen, originalballetten som hadde premiere på Bolsjoj i 1877, og som ble en fiasko. I 1. akt viser han hvordan balletten kunne blitt til i 1877. I 2. akt tar han for seg nåtiden. Denne versjonen utspiller seg i et basseng på 16 ganger 16 meter – fylt med vann. Avslutningsvis, i 3. akt, kommer en Michelin mann fra fremtiden ikledd svanekostyme og danser breakdans foran sceneteppet.


Sist vi så noe lignende i Operaen, var med Pina Bausch og forestillingen Vollmond i 2011. Den gang ble også scenen fylt med vann. Uansett, A Swan Lake er definitivt en ballett man ikke har sett tidligere. Mikael Karlsson har laget musikken, som tidvis er en oppjazzet versjon av Tchaikovskys originale musikk. Første akt har mye dialog (og mye scenografi), men lite dans. Det kan bli litt mye repetisjon, men Clair Constant er utrolig morsom i rollen som ornitolog. I andre akt er det en del dans, alt sammen i poolen på Hovedscenen, men lite musikk. Til gjengjeld er det mye som skjer på scenen, eller rettere sagt: Det skjer mye i poolen! Faktisk er det Ekman selv som står for både koreografi og scenografien i A Swan Lake. Man kan fristes til å si at han har fokusert mer på det siste. Danserne i Nasjonalballetten gjorde en formidabel jobb. Tross alt er det ingen av dem som innehar en bachelor i pooldans. Underveis i produksjonen er det blitt laget flere trailere, eller teasere, for å skru forventningene et par hakk opp. Om Alexander Ekmans første helaftens ballett innfrir disse, gjenstår å se. Premieren er i dag – 26.april.


Søk #ASwanLake på Twitter for å se trailerne!

Premiere 13.08.2014, sett 21.08.2014


Denne høsten er det igjen duket for et Top Gear show for alle petrolheads og bilentusiaster. Denne gang besøker de Telenor Arena. Som forberedende til dette, bør du få med deg den norske bilfilmen Børning. Hallvard Bræin står for regien, og selv om den står oppført som actionkomedie, så er dette mer actiondrama. For i det actionfylte racet fra Oslo til Nordkapp, utspiller det seg et drama mellom faren Roy (Anders Baasmo Christiansen), og datteren Nina (Ida Husøy). Konflikten oppstod da Nina dukket opp for å tilbringe ferien sammen med Roy (som ikke husket en slik avtale i det hele tatt).


Filmen har selvfølgelig innslag som bilhopping (og lande en Mustang på en trailer), drifting, samt innslag av musikken West Bound And Down (fra den aller første VHS-filmen jeg så: Smokey and the Bandit). Det er ikke vanskelig å forstå at det her har vært en betydelig dugnadsinnsats fra det norske gatebilmiljøet. Dessuten er Henrik Mestad like flink i rollen som ivrig politimann i denne filmen, som det han var i filmen Arme Riddere fra 2011. Andre skuespillere som hever seg over snittet er Sven Nordin, Otto Jespersen, og Jenny Skavlan (kjæresten til Roy). Børning er rett og slett så velspilt at man lett glemmer at dette er en norsk film. Allerede de to første ukene tronet bilfilmen kinotoppen med 229.284 besøkende. Ikke verst, med tanke på at filmens budsjett var på i overkant av 30 millioner kroner. Her åpner det seg muligheter for en Børning 2!


Kilder

• Børning (2014) - IMDb
• Fakta - Børning - 2014 - Filmweb
• Vil lage «Børning 2» i vinter-Norge - NRK - Kultur og underholdning

Noen mener at Shakespeare gjør seg best som ballett! Etter å ha sett Nasjonalballetten fremføre «Carmen – en ballett i tre akter», så gjelder nok dette Georges Bizets klassiker også. Den unge britiske koreografen Liam Scarlett er tro mot fortellingen. Og bra er det, fordi «Carmen» er en av verdens mest spilte operaer. Faktisk, så spiller ballettversjonen av Carmen langt mer på følelser enn det operaen gjør. Lekkert var det derfor at koreografien var klassisk, med mange pas de deux.

Rolleskikkelsen Carmen ble danset av Eugenie Skilnand, Melissa Hough, og Yolanda Correa. Alle tre danset rollen lekende og flott. Rollen Escamillo ble danset av Aarne Kristian Ruutu, Yoel Carreño, og verdensstjernen Osiel Gouneo, som tidvis stjal showet. Han passet ypperlig i rollen som Escamillo.

Alt i alt en flott forestilling!

Kinopremiere: 14. mai 2015


Regissøren George Miller er skaperen av MAD MAX filmene. Nå er den siste i serien ute på kino, og det i både 3D og state-of-the-art Dolby Atmos objektorientert lyd. Om noen overhodet er redd for at denne filmen skal stå igjen som den svakeste i serien – tro om igjen.

Tidligere er det laget tre filmer: Mad Max (1979), Mad Max 2: Landeveiens kriger (1981), og Mad Max: Beyond Thunderdome (1985). Den siste var for mange en skuffelse, andre synes den var apokalyptisk god. Uansett, Mad Max: Fury Road plasserer seg et sted imellom film én og to, som en forsinket film fra 1980!! Max Rockatansky (Tom Hardy) er veldig plaget av fortiden. Han tas til fange av halvmennesker, såkalte kamikrazy War-boys, og brukes som blodgiver/blodpose til disse. I filmen tas han med som en levende blodpose ut på tokt. Legg til en flammeskytende gitarspiller som er hengt opp i strikker/tau på en bil som overgår selv de Tina Turner kjørte i Beyond Thunderdome, så har du et bilde av denne filmen: En film du aldri har sett før!

Max blir med Furiosa (Charlize Theron) og noen bruder(?!) på rømmen i en «War Rig». De rømmer fra Citadellet som blir tyrannisert av Immortan Joe. Han vil nemlig ha tilbake brudene sine. Utover voldsomme effekter, kriger, og jakter i terrengbiler med V8-motorer hentet fra drag-racing, så er det Immortan Joe som imponerer. Rollen er nemlig spilt av Hugh Keays-Byrne, som også var «the bad guy» i den aller første filmen fra 1979 – den med Mel Gibson som kostet $350,000 å lage, og som solgte for over $100 millioner. Jeg var like redd for Hugh Keays-Byrne i denne filmen som jeg var i den første. Det sier alt!


Terningkast 6
— Dagbladet
— Side2

Colosseum 30. oktober 2015


Spectre hadde Norgespremieren 30. oktober. Filmen er den 24. James Bond filmen, og tidenes dyreste (> $245 millioner). Daniel Craig spiller hovedrollen som agent 007, hans fjerde Bond-film. Filmen er fylt med klassiske Bond-effekter (og stunts), og for første gang siden Diamonds Are Forever, får vi et gjensyn med superskurken og sjefen for Spectre, Ernst Stavro Blofeld, ypperlig spilt av Christoph Waltz. Selv om filmen fikk gode anmeldelser i UK (og i Norge), var den mer blandet i USA. Filmen varer i 148 minutter. Tittellåten «Writing’s on the wall» synges av Sam Smith.


SPECTRE har vært borte en stund på grunn av en opphavsrettslig tvist mellom Ian Fleming (som hadde de litterære rettighetene), og Kevin McClory (som hadde filmrettighetene). SPECTRE er en forkortelse for Special Executive for Counter-intelligence, Terrorism, Revenge and Extortion.


Kilder
IMDb (2015-mm-dd). Spectre (2015). [ONLINE] Tilgjengelig: http://www.imdb.com/title/tt2379713/ [19. november 2015].
Wikipedia (2015-11-19). Spectre (2015 film). [ONLINE] Tilgjengelig: https://en.wikipedia.org/w/index.php?title=Spectre_(2015_film)&oldid=691348226 [19. november 2015].


Fotoalbum fra London Film Museum

Operaen 16. juni (generalprøven), og lørdag 18. juni 2016


Nasjonalballetten har de seneste årene fått inn noen av verdens beste dansere. Derfor var det ikke små forventninger jeg hadde til denne gallaen. Her kunne dansere som Yoel Carreño, Osiel Gouneo, Whitney Jensen, Melissa Hough, Camilla Spidsøe og Eugenie Skilnand vise hva de er gode for. Og gode er de. Det er veldig gøy å se det høye nivået til Nasjonalballetten. Ikke rart Ingrid Lorentzen fikk fornyet åremålet sitt som ballettsjef. Sagt på en annen måte, kvelden innfridde. Faktisk var de alle gode, og da mener jeg alle. Hele Nasjonalballetten danset samlet i ARCIMBOLDO, og her snakker vi fyrverkeri - bokstavelig talt. Vi fikk se utdrag fra både klassiske og moderne verk, samt en verdenspremiere med Osiel Gouneo i PLAYER. Nasjonalballetten UNG viste PICTURE PERFECT, PAS DE DEUX. Ballettsjef Ingrid Lorentzen var konferansier. Der det ikke ble brukt CD(?!), spilte Operaorkestret under ledelse av Terje Boye Hansen. Dette er programmet vi fikk se (koreograf i parentes):

• CYGNE (Daniel Proietto)
• THE VERTIGINOUS THRILL OF EXACTITUDE (William Forsythe)
• SVANESJØEN, PAS DE DEUX (Marius Petipa, Lev Ivanov, Konstantin Sergejev og Anna-Marie Holmes)
• TSJAJKOVSKIJ PAS DE DEUX (George Balanchine)
• DA SAMTALEN HADDE DABBET AV (Jo Strømgren)
• DIANE OG ACTEON, PAS DE DEUX (Agrippina Vaganova)
• LE GRAND PAS DE DEUX (Christian Spuck)
• PLAYER (Daniel Proietto)
• PICTURE PERFECT, PAS DE DEUX (Kaloyan Boyadjiev)
• MANON, PAS DE DEUX (Kenneth MacMillan)
• ARCIMBOLDO (Jiří Kylián)

Folketeateret 24. september 2016


Originalfimen Singin' In The Rain fra 1952 har et vanvittig feelgood-driv. Det samme gjelder de mange musikalene som er satt opp også. Nå var det Folketeaterets tur, teateret som tidligere huset Den Norske Opera & Ballett. Forestillingen hadde premiere 2. september 2016, og varer ca. 2 timer og 45 minutter.


Atle Pettersen og Stian Blipp  gjør en fin jobb som Don Lockwood og Cosmo Brown. De har tross alt ingen mangeårig teaterutdannelse, så steppenumrene og dansen generelt imponerer. Thea Bay står for koreografien. At Pettersen og Blipp ikke har mangeårig erfaring som dansere/steppedansere, viser seg i tempoet. For selv om musikalen er flott underholdning, kunne tempoet generelt vært høyere. Som VG skrev i sin anmeldelse, så var scenografien og kostymene de største stjernene (Nilsen, 2016). Scenografien med art deco-kulissene er lekre. VG ga Singin’ In The Rain terningkast 4. Jeg vill vel gitt den omtrent det samme. Tross litt mye dialog (og monolog), og generelt lavt tempo, så er dansenumrene og scenografien verdt å få med seg. Flott underholdning.


Kilder
Folketeateret. Singin´ in the Rain / Hva skjer?. [ONLINE] Tilgjengelig: http://www.vg.no/rampelys/teater-og-show/teateranmeldelse-singin-in-the-rain/a/2... (2016-10-01)
Morten Ståle Nilsen (2016-09-03). Teateranmeldelse: «Singin' In The Rain». [ONLINE] Tilgjengelig: http://www.vg.no/rampelys/teater-og-show/teateranmeldelse-singin-in-the-rain/a/2... (2016-10-01)