Harry Pearson (The Absolute Sound)

Fra LiavaagWiki
Hopp til navigering Hopp til søk

Harry Hall Pearson, Jr. (5. januar 1937 – 4. november 2014) var en amerikansk journalist, audiofil, og utgiver som grunnla magasinet The Absolute Sound.

Tidlige år

Harry Hall Pearson Jr. ble født 5. januar 1937 i Wilkesboro, N.C., USA, av Harry Pearson og den tidligere Joyce Welborn (Vitello, 2014). Etter endt studium ved Duke University, arbeidet han som spaltist og avisreporter for flere publikasjoner i North Carolina, Tennessee og Arkansas (Wikipedia, 2019). Fra midten av 60-tallet ble han skribent i avisen Newsday på Long Island, hvor han jobbet i flere år mens han var frilansende for High Fidelity (Vitello, 2014). Det var i denne perioden at han fra sitt hjem i Sea Cliff, N.Y., startet The Absolute Sound.

The Absolute Sound

Den første utgaven av The Absolute Sound dukket opp våren 1973, med Harry Pearson som redaktør og forlegger (Wikipedia, 2019). Harry Pearson brukte initialene HP, og The Absolute Sound forkortes ofte til TAS. HP fortsatte å publisere magasinet annenhver måned fra 1973 til 1990-tallet, en periode med omfattende endringer i lydverdenen (Vitello, 2014). I de tidlige årene aksepterte TAS ingen reklame fra produsenter. På det meste hadde magasinet 30 000 abonnenter, ikke spesielt høyt blant audiomagasiner, men allikevel var TAS innflytelsesrikt blant forbrukere som var interessert i stereoanlegg i hundretusenkronersklassen.

The high end

Problemet med bransjen ved oppstarten av TAS, var at såkalte high-end anlegg tidlig på 70-tallet ble markedsført som kapable til å gjengi lyden av en live forestilling. Ved å sjekke ut disse påstandene, la HP grunnlaget for en filosofi og et vokabular som bidro sterkt til å opphavet til en verdensomspennende subkultur av high-end audiofile. TAS skrev om innspilt musikk med samme overbevisning og nyanser som matkritikerne innførte til haute cuisine (Vitello, 2014). Selv om vitenskapelig måling ikke ble utelukket av HP, så var det øret, en uendelig mer subtil og sofistikert måleenhet enn hele batteriet med moderne testutstyr, som skulle være den endelige dommeren (Valin, 2014). TAS gjennomgikk lydutstyr basert på hvordan de hørtes ut, og ikke på hvordan de målte på testbenken, noe som var revolusjonerende på denne tiden (Fremer, 2014). Harry Pearson vurderte stereokomponenters lydkvalitet etter hvordan de håndterte dybde, naturlighet og tredimensjonalitet i lyden – og de som ikke håndterte dette. Da alle disse immaterielle tingene ble satt sammen på riktig måte, så produserte de absolutt lyd, noe Harry Pearson definerte som lyden av faktiske akustiske instrumenter som spilte i et ekte rom (Vitello, 2014). Harry Pearson regnes derfor som selve grunnlegger og opphavsmannen til begrepet high end audio og uten tvil industrien selv (Fremer, 2014).

Absolutt lyd

The Absolute Sound fikk navnet sitt etter Harry Pearsons filosofi bak ideen om den absolutt lyd. Filosofien gikk ut på det han definerte som lyden av faktiske akustiske instrumenter som spilte i et ekte rom(Valin, 2014). I sine anmeldelser etablerte Pearson prinsippet om at en subjektiv lydanmeldelse ikke er et spørsmål om smak, men derimot at den absolutte lyden skal være standarden for å evaluere kvalitetene til komponenter eller opptak (Wikipedia, 2019).

Harry Pearsons lydfilosofi hadde likheter med Saul B. Marantz og Mark Levinson sine. Han viste til at slik den absolutte lyden (engelsk: The Absolute Sound) opprinnelig ble oppfattet, så var det kun en type lytter – den klassiske musikkelskeren, med lang konserthusopplevelse, som søkte den mest overbevisende illusjonen av lyden av akustiske instrumenter i et reelt rom (Valin, 2014).

Kritikk av absolutt lyd

Kritikere har stilt spørsmål om hvorvidt den absolutte lyden faktisk er en absolutt (i motsetning til en relativ) ting, og om lyden av virkelige instrumenter i et ekte rom forblir den samme uavhengig av hvem som lytter, hvor lytteren sitter, hvilken effekter salen/studioet har hatt på lyden, og hva slags musikk og instrumenter som spilles (Valin, 2014). I artikkelen Chasing the absolute sound der Scott Hull spør hvorfor audiofile jakter på den perfekte lyden, skriver han følgende om HP og TAS i kapittelet om absolutisme (Hull, 2015):

It’s the name, really. ‘The Absolute Sound’. HP called it out as “The Goal of Hi-Fi”, as an industry — that is, that the whole point of the enterprise was to reproduce “the sound of actual acoustic instruments playing in a real space.” This, he called, “The High End.”

Scott Hull har aldri funnet noe av dette spesielt overbevisende, og spør hvilken del av More Than A Feeling og Thriller som er virkelige instrumenter og hvilken del som er virkelig rom (Hull, 2015)? Riktignok tok Scott Hull selvkritikk, og viste til at han glemte den «klassisk musikk-tingen» som Jonathan Valin påpekte i sin nekrolog for HP (Hull, 2015). For Harry Pearson mente at absolutt lyd var lyden av faktiske akustiske instrumenter som spilte i et ekte rom (Vitello, 2014).

Audioutstyret på Sea Cliff

Frank Doris, som jobbet for Harry Pearson på heltid fra 1980-tallet til begynnelsen av 1990-tallet som teknisk direktør, administrerende redaktør og popmusikkanmelder, har sagt at Harry gjorde for high-end lydskriving som det Leo Fender gjorde for den elektriske gitaren; han oppfant ikke den første elektriske gitaren, men det var Fender som satte den på kartet (Doris, 2020). Da et nytt TAS kom ut, stoppet tiden. Jeg ville smuglese det under bordet i arbeidstiden, sier Frank Doris, som et barn på barneskolen med en tegneserie, og sluke anmeldelser av det mytiske utstyret jeg trodde jeg aldri ville høre eller ha råd til (Doris, 2020). Da Frank Doris var hjemme hos HP i Sea Cliff for første gang, under et party, fikk han øye på alt det mytiske utstyret: Goldmund Reference-platespilleren, Audio Research SP-11 forforsterkeren, og Arnie Nudell sitt Infinity IRS V høyttalersystem (Doris, 2020). High-end audioutstyr som nå er manifestert. Da Frank Doris til slutt skulle høre det fantastiske Sea Cliff-systemet, stoppet Harry ham på vei inn til lytterommet, så på ham med skremmende intensitet og sa (Doris, 2020):

I want you to really think about this before you enter that room. Because if you do, your life will never be the same.

Jeg vil at du virkelig skal tenke på dette før du går inn i det rommet, for hvis du gjør det, vil livet ditt aldri bli det samme. TAS testet dyrt lydutstyr som ga et lydbilde og en følelse av vekt og skala som virkelig fikk deg til å føle at du var i nærvær av utøverne og orkesteret.

Små ny oppstartede lydfirmaer som Audio Research, Magnepan, Mark Levinson hadde helt sikkert blitt grunnlagt uten Harry Pearsons hjelp, og old school-merkene McIntosh og Marantz eksisterte god tid før TAS begynte å skrive om high end audio (Fremer, 2014). Men Harry Pearson var mer enn noen ansvarlig for å oppfinne et nytt markedssegment for både de eldre falmende selskapene og de nye, og for å sette dem på radarskjermene til de velstående som hadde råd til å kjøpe det veldig dyre utstyret (Fremer, 2014). For på 1970-tallet var Hi-Fi-gullalderen på hell. I den nye tidsalderen så lydindustrien i USA en endring, både ved å ta i bruk transistorer og en voldsom utenlandsk konkurranse. Enten det var lykke eller redaksjonell god smak, så falt grunnleggelsen av The Absolute Sound sammen med en sjøendring i markedet (Valin, 2014). Bare ved å se på de fire første utgavene av TAS fra våren 1973 til våren 1974, ser man hurtigheten og dramaet i denne endringen. The Double Advent System gjorde HP og TAS kjent, til tross for at den originale høyttaleren hadde eksistert siden midten av 1960-tallet (Valin, 2014).

Disse høyttalerne er plassert som nummer 10 på The Absolute Sound sin topp 12 liste over de mest innflytelsesrike høyttalerne gjennom tidene. Selv i en garasje tok Double Advent-oppsettet pusten fra Harry Pearson, der de forble like ufargede og nøytrale som alltid, og oversteg mange av dagens såkalte supersystemer (TAS Staff, 2010).

Årsaken til at The Absolute Sound kastet blikket bakover da pickupen ADC XLM, forforsterkeren Citation 11 og forsterkeren Phase Linear 700 ble testet i nr. 1, skyldtes TAS' kollektive redaksjonelle oppfatning at ingen av disse produktene hadde fått sin rett i den vanlig pressens syn på at alt lyder mer eller mindre likt (Valin, 2014). Men i det første nummeret av TAS så man også det som skulle komme, da man leste den fremtidsrettede gjennomgangen av nykommeren Dayton-Wright XG-8 elektrostatene. Det samme gjaldt andre utgave, der HPs banebrytende gjennomgang av det plane-magnetiske høyttalersystemet Magneplanar IU/ID. Utgave tre ble Audio Research Corporation SP-3 testet, og utgave fire Dahlquist høyttaleren, ARC SP-3a forforsterkeren, FMI 80 bokhyllehøyttaleren, elektrostatene Dayton-Wright XG-8 MKII, Supex moving-coil pickup, samt forsterkerne Marantz 500, Dynaco 400, og ARC Dual 76 (Valin, 2014).

Da The Absolute Sound skulle ramse opp de 10 mest innflytelsesrike forsterkerne gjennom tidene, falt Harry Pearsons valg på McIntosh 275, Citation Two, Marantz Model 9, Dynaco Stereo 70, Phase Linear 700, Audio Research D-150T, Mark Levinson ML-2, Electro Research A-75, Conrad-Johnson Premier One, og Threshold 400a (TAS Staff, 2011). De fire første på listen er rørforsterkere. Faktisk ble Marantz Model 9 designet av Sid Smith, som også var fra Sea Cliff, under et våkent øye av Saul B. Marantz som alltid var fortroppen til state-of-the-art lyd (TAS Staff, 2011). Saul B. Marantz var også sponsoren til Jon Dahlquist og hans DQ-10 høyttalere, som troner på sjetteplass over TAS’ 12 mest innflytelsesrike høyttalere gjennom tidene (TAS Staff, 2011 og 2010). Dahlquist DQ-10 var den første dynamiske høyttaleren som brukte flere drivere i en åpen baffel-konfigurasjon forskjøvet for riktig tidsjustering og fasesammenheng. I forhold til Quad ESL-57, som troner på toppen av TAS’ liste, hadde Dahlquist DQ-10 den ekstra fordelen som dypere bass fra et lukket kabinett gir (TAS Staff, 2010). Men ingen slår høyttalerne på TAS’ åttendeplass når det kommer til bass. Harry Pearson sa at Infinity IRS V var uten sidestykke da det kom til frekvensområdet, med en topp-til-bunn-koherens som designeren Arnie Nudell ikke fikk til i de tidligere tre versjonene av IRS (TAS Staff, 2010). Med EMIT-diskanthøyttalerne, EMIM mellomtone og 12 grafittfiberbasshøyttalere drevet av en 2000 watt forsterker, oppnådde IRS V systemet en sømløs lydovergang mellom bassen og de øvre driverne - en drøm realisert og en drøm for denne lytteren – HP.

Pearson avviste noen nyvinninger

På The Absolute Sound sine lister over mest innflytelsesrike høyttalere med Quad ESL-57, Acoustic Research AR3a og Rogers/BBC LS3/5a på toppen, ser man at HPs valg bærer preg av at de gamle er best (TAS Staff, 2010). Blant Harry Pearsons favorittforsterkere, er alle de fire øverste; McIntosh 275, Citation Two, Marantz Model 9 og Dynaco Stereo 70 – rørforsterkere (TAS Staff, 2011). Hans favoritter blant transistorforsterkere; Mark Levinson ML-2, Electro Research A-75 og Threshold 400a – er alle klasse A. Den eneste forsterkeren med transistorer med klasse AB drift, er Phase Linear 700 (Taranovich, 2019). Den er til og med rangert foran de andre transistorforsterkerne i klasse A. HP mente at Mark Levinson ML-2 med sin skyhøye pris appellerte til snobber, men at klasse A-effekten på mindre enn 35 watt var rene, rene, rene og analytiske på en måte som andre transistorforsterkere ikke var (TAS Staff, 2011).

Harry Pearson avviste noen nyvinninger. Han likte for eksempel ikke flerkanalsinnspillinger, og sa det var i strid med menneskets biologi – Vi har to ører skrev han. Vi har ikke fem ører eller 25 (Vitello, 2014). Han var også kritisk til noen konkurrerende magasiner, der han beskyldte Stereo Review og High Fidelity for å ha pandert til produsenter for å beskytte deres annonseinntekter (Vitello, 2014). Utgiveren av magasinet Stereophile, J. Gordon Holt, stemplet ofte Harry Pearson som gammeldags (Vitello, 2014). Men HP fikk også ros kritikk av nyvinninger. Lanseringen av Compact Disc Digital Audio på begynnelsen av 1980-tallet, ga ham sitt største tema som kritiker og ga ham æren i den store verden for å vite hva han snakket om.

Den digitale kodingen og laserstråleteknologien til CD ble hyllet som et friksjonsfritt alternativ til den skrapende og hoppende plagede vinylplaten. HPs artikler og kommentarer om Mercury Living Presence ble lest av og hadde innflytelse på beslutningstakere i Polygram, og det samme var tilfelle ved RCA Living Stereo og BMG (Fremer, 2014). Hos Polygram ble metodene for å lage Mercury-CDene, og deres suksess på markedet, mye brukt i hele selskapet, og konkurrentene Sony og BMG begynte å grave i hvelvene for å finne mastertapes av ekte varer de også (Fremer, 2014). Da disse analoge innspillingene med enkle signalkjeder ble brukt på toppmoderne analog-til-digital konvertering, bidro det til å løfte kvaliteten på klassiske CDer. Men istedenfor å støtte det nye formatet, var Harry Pearson en av de første som beskrev tapet av nyanser og detaljer som fulgte med friksjonsfri lyd, og han tok en ubarmhjertig kritikk i magasinet sitt (Vitello, 2014). I en artikkel fra 1992 i The New York Times tok Edward Rothstein til ordet og karakteriserte Harry Pearson som en slags uoffisiell talsmann for en gruppe musikkelskere med ekstreme synspunkter, en organisasjon av ludditter i krig med CD-en (Vitello, 2014):

Mr. Pearson as a kind of unofficial spokesman for an “impassioned rear guard, a group of music lovers of extreme views, an organization of Luddite fanatics” at war with the CD. “I am one of them,” Mr. Rothstein wrote.

Edward Rothstein ga Harry Pearson mye av æren for CD-teknologiens forbedringer. I 1998 gikk Harry Pearson ut i The Globe og Mail of Toronto og sa at han fortsatt foretrakk plater, fordi de en god analog plate har mer informasjon – subtil dynamikk, harmonisk rikdom, naturlig klang – enn en CD (Vitello, 2014):

I still prefer records because, at this point, a good analog disc has more information — subtle dynamics, harmonic richness, natural timbre — than a CD. Yet CDs have improved so much over the past 15 years that digital has become a parallel universe to analog.

Likevel har CD-er forbedret seg så mye de siste 15 årene at digital har blitt et parallelt univers til analogt, avsluttet han (Vitello, 2014).

Sener år

I nesten to tiår blomstret The Absolute Sound og magasinet satte standarden for high-end kjennere i både maskinvare og programvare. Men etter at John Atkinson og Larry Archibald moderniserte Stereophile, begynte å magasinet å innhente TAS i inntekter og lesertall (Valin, 2014). Konkurransen ble stivere. På begynnelsen av 1990-tallet begynte TAS å oppleve økonomiske og operasjonelle problemer på grunn av dårlig forvaltning, og bladet begynte å slite for å tilfredsstille abonnentene (Fremer, 2014). Dessuten var det en reaksjon på gurumentaliteten de siste to tiårene. Idéen om at en mann og tankegang skulle bestemme hva som var bra og hva som var dårlig med den eneste standarden for hvor godt komponentene stemte overens med lyden av akustisk musikk, hovedsakelig storstilt klassisk musikk (Valin, 2014). Salgsmessig stemte dette dårlig overens med nedgangen i klassisk musikk og stigningen av pop. I 1998 ble TAS kjøpt av Tom Martin, som flyttet bladet til Austin, TX (Wikipedia, 2019). Harry Pearson fortsatte å skrive spalten HPs Workshop i det nye TAS, men hans hjerte var aldri i det, og han følte seg ikke respektert, verdsatt eller spesielt godt behandlet (Fremer, 2014). Harry Pearson sa selv at han ironisk nok solgte TAS for å redde det, til noen han kunne stole på for å sette kjærligheten til musikk foran kjærligheten til betydelig fortjeneste (Pearson, 2013). Til gjengjeld skulle han publisere et førsteklasses magasin som fortsatte å definere kunsten med høy troskap. HP ble fortalt at han fremdeles ville ha fullstendig redaksjonell kontroll, men slik ble det ikke. Jeg hadde blitt erstattet av de som hadde gjort magasinet mitt til noe jeg ikke ville abonnere på, sa han (Pearson, 2013).

Til slutt startet Harry Pearson et nettsted kalt HP Soundings. Men det han skrev var et grunt skall av det han en gang var i stand til å produsere, og mye av det som ble presentert på nettstedet ble skrevet av Joey Weiss (Fremer, 2014).

HPs arv

I et intervju i fjor med online tidsskriftet High Fidelity Report sa Harry Pearson at lydteknologi, uansett pris eller state-of-the-art, er kun et middel til målet. Godt utstyr lar deg bli en del av musikken. Teknologikritikere, som tester og skriver om slikt utstyr, er som guider i Amazonas jungel sa han og avsluttet (Vitello, 2014):

What we do is say, ‘There is a tiger over there in the bushes.’ You can hear it with your ears or see it with your eyes. What we do is point out what is there.

I følge anmelder Roy Gregory, var Harry Pearsons virkelige betydning som en anmelder som definerte hva en anmelder var, og hans arv ligger i hendene på det anmeldende samfunnet (Gregory, 2014). Vi kan enten huske ham for hans opprørende oppførsel og følge den samme stien, eller hvis vi er seriøse og viser ham litt respekt, så kan vi se på og lære av prinsippene han etablerte (Gregory, 2014). HPs arv er ikke den intellektuelle konstruksjonen som er high-end lyd, men verktøyene han forlot for å utvikle og vedlikeholde det.

Se også

Kilder

Eksterne linker

Liavaag.org

Hentet fra «https://www.liavaag.org/wiki/index.php?title=Harry_Pearson_(The_Absolute_Sound)&oldid=372»