Åpne hovedmenyen

LiavaagWiki β

Hypermedier og hypertekst-pionerene

Innhold

Høydepunktene til hypertekst og hypermedia

Et lite resymé

Hypermedia, som vi kjenner det i dag, er opprinnelig utsprunget fra ønsket om å bruke maskiner til å lette styringen av og adgangen til komplekse informasjoner, skriver Toscan i innledningsvis (Toscan, 1998). Toscan belyser i artikkelen den 50 år gamle hyperteksthistorikken fra 1945 til 1995. Hensikten med hypermedier er at den kan understøtte den menneskelige hjernen og slik frigjøre den til å tenke mer kreativt og dermed løse vanskelige problemer. I den teknologiske utviklingen som er i dag, med stadig nye kommunikasjoner og media kombinasjoner, kan man lett glemme de fremsynte fundamentene, som disse innovasjoner bygger på.


En liten oversikt

   I 1940 årene kom Vannevar Bush med ideen om Memex.
   I 1960 årene kom Ted Nelson med ideen om Xanadu.
   I 1960 årene kom Douglas C. Engelbart med ideen om Augment.
   I 1980 årene kom Bill Atkinson med ideen om HyperCard.
   I 1990 årene kom Tim Berners-Lee med ideen om World Wide Web.


Vannevar Bush

Vannevar Bush levde fra 1890 til 1974, og står bak en rekke nye militære våpen og metoder. Her kan nevnes differensialanalysator til mekanisk løsning av differensialligninger og metoder for å oppdage ubåter. Han tok doktorgrad ved MIT (Massachusetts Institute of Technology) i 1916 og ble senere professor og dekan her. Han lanserte iden om maskinen memex (memory extender) på 1930 tallet og utga i 1945 artikkelen As we may think, som beskrev denne. Vannevar Bush var som forskningskoordinator for president Roosevelt, under den andre verdenskrig, av den oppfatning at biblioteksystemene manglet tverrfaglighet. Indekseringen av informasjonen og muligheten til å finne frem til det rette materialet var for dårlig. Han ergret seg over at mange epokegjørende ideer ble unødig forsinket, eller gikk tapt. I juni 1945 trykket han den profetiske artikkelen As we may think i magasinet Atlantic Monthly, der hans maskin Memex (MEMory EXtender) skulle løse disse problemene.


As we may think

As we may think ble utgitt som en artikkel juli 1945, i magasinet The Atlantic Monthly. Bush pekte på den voldsomme økningen i informasjon som skulle lagres og gjenfinnes. Biblioteksystemene var utilstrekkelige, særlig for gjenfinning av informasjon. Viktig informasjon kunne gå tapt og på denne måten kunne viktige tanker og oppfinnelser gå tapt. I motsetning til datidens digitale hullkort, gikk Bush inn for en analog løsning. Man kan nok si at Bush lå i sjangeren teknologisk treghet, som innebærer at store prestisjetunge miljøer har en tendens til å bli hengende fast på gammel teknologi. Bush var direktør og rådgiver for president Roosvelt under andre verdenskrig, gjennom organet NDRC (National Defense Research Committee), så han var så avgjort i et prestisjetungt miljø. Som vi vet er moderne datamaskiner digitale, og fremveksten av disse kan først og fremst tilskrives små innovative selskaper. Ikke mindre regnes Bush som opphavet til hypertekster og hypermedier, nettopp fordi han viste kreativitet i artikkelen As we may think, ved å kombinere flere teknikker. Disse skulle både Ted Nelson, Douglas Engelbart og Tim Berners-Lee ha nytte av i sitt arbeid mot hypermedier innenfor web.


Memex

Bush peker på hvordan teknologi påvirker oss som enkeltmennesker og som samfunn. Et eksempel på dette er romertall versus ti talls systemet, der det første gjerne anvendes til eksklusiv notasjon (ur, bøker og lignende), mens ti talls systemet benyttes til utregningen. Bush mente at ved anvendelse av kjent teknologi og kombinere disse med nye tanker kunne man lage et lenke system. Teknologi som kunne videreutvikles ifølge Bush var for eksempel pannekameraet (Walnut Camera). Med film til 100 bilder, utløsermekanisme ved fjernkontroll og autofokus, kunne en forsker ta bilder mens han arbeidet. Et annet eksempel er en konverter av tale til tekst (Vocoder). Skrivebordet memex skulle bruke disse teknologiene til input, og som skulle lagres ved hjelp av komprimeringsteknikker og mikrofilm. En forutsetning for dette var at teknologien måtte videreføres. Som et eksempel nevner Bush i sin artikkel, kapittel to, at fremkalling av film måtte moderniseres (Bush, 1945):


A record if it is to be useful to science, must be continuously extended, it must be stored, and above all it must be consulted. Today we make the record conventionally by writing and photography, followed by printing; but we also record on film, on wax disks, and on magnetic wires. Even if utterly new recording procedures do not appear, these present ones are certainly in the process of modification and extension.


Memex skulle ha to skjermer til å vise informasjonen. Navigeringen og søkene skulle foregå ved indeksering av det lagrede materialet og en assosiering av disse. Memex skulle også kunne kobles opp mot andre memex skrivebord, og slik danne et nettverk. Med andre ord en web. Memex er sentralt når vi i dag snakker om hypertekstbegrepet. Ved anvendelse av mikrofilm skulle brukeren kunne lagre og vise informasjon, og senere utveksle disse ved utlån og salg (som CD ROM på 1990 tallet). Den enkelte memex eier skulle kunne skanne, fotografere og utnytte talegjenkjenning, det siste kalte han en Vocoder. Denne informasjonen skulle lagres og indekseres slik at den kunne kobles på tvers, på lik linje som den menneskelige hjernen. Memex skulle utformes som et skrivebord med to skjermer. Når en forsker hadde oppe to kilder samtidig, en på hver sin skjerm, og som han mente var relevant i forhold til en eventuell hypotese, så kunne han lenke disse sammen. Slik kunne forskeren lage seg tematiske trails som skulle navngis og lagres, og som dermed kunne fremhentes ved senere anledninger, eller utveksles til andre prosjekter. Dette er nærliggende den teknologien vi kjenner på World Wide Web i dag.


Et av problemene med World Wide Web i dag, er at nettopp indekseringen ikke er så god som først påtenkt. Tidligere var informasjon gjerne indeksert i tabeller, hvor emnene ble systematisert og kategorisert slik vi kjenner det fra for eksempel floraen og klasseinndelingen av dyreartene. Meningen var at man lett skulle kunne klippe og lime for å skape seg egne trails, men etter at tabeller mer og mer ble anvendt til andre formål, som formatering, er oversikten på World Wide Web helt forsvunnet. W3C forsøker å gjøre noe med dette, og vi kan nok derfor si at Bush rent filosofisk står sterkt også i dag.


Ted Nelson

Theodor Holm Nelson er nok den som først definerte hypertekstsystemet, der en computerstruktur skulle kunne håndtere det komplekse, skiftende og midlertidige. Dette skulle være oppnåelig ved en assosiering tilsvarende den Bush var inne på. Men Nelson la til at det skule være mulig for en bruker selv å kunne tilføre materialet eget innhold, og altså ikke bare å oppservere. Mens entiteten til Bush er en til mange, da sett i relasjon til interaktive miljøer på 1990 tallet, som for eksempel en CD-ROM, var altså Nelson inne på mange til mange relasjoner slik vi kjenner web i dag. En annen ting Nelson var inne på, var at fremstillingen av materialet ikke var sekvensiell, i motsetning til determinerte historier med pre lagde åpninger, midtdel og avslutning. To eksempler her er filmer og bøker. Men til dette trengtes det nye oppfinnelser som pekerverktøy og grafiske brukergrensesnitt. Kåre Andersen sier på side 18 (Andersen, 2000):


Termen hypertext ble introdusert av Ted Nelson i 1965. Hans visjon var (og er) at alt som er skrevet skal samles i én gedigen hypertext (det såkalte Xanadu-prosjektet). Nelsons system bygger på en klient-tjener-modell. Det betyr at ved hjelp av et verdensomspennende nettverk, uavhengig av hvor man måtte befinne seg, så skal informasjonen nå hvem som helst og når som helst.


Dette universet kalte Nelson for et docuverse. Ted Nelson berørte også problematikken rundt opphavsrett. Meningen var at Xanadu skulle tilrettelegge at opphavspersonen skulle få betalt etter hvor mye verket ble brukt og sitert. Alle versjoner av dokumentet skulle lagres, slik at man ikke fikk lenkeråte. Xanadu ble aldri fult ut realisert, og Ted Nelson har følgelig ikke hatt den suksessen som for eksempel Tim Berners-Lee har hatt. Allikevel kan vi si at ted Nelson har en aktiv rolle filosofisk sett på web utvikling på toppnivå i dag, sett i lyset av problemene rundt lenkeråte, versjonsproblemer ved dokumenter, åndsverkloven og lignende som i dag begrenser web.


Douglas C. Engelbart

På lik linje med Ted Nelson var også Doug Engelbart inspirert av Vannevar Bushs artikkel fra 1945, men han gikk mye lenger enn disse ved å faktisk iverksette teknologier. Doug Engelbart ga ut boken, Augmenting Human Intellect: A Conceptual Framework, som i korte trekk går ut på å anvende computere til å supplere menneskers egne muligheter for fellesforståelse og sammenheng. Han satte opp sitt eget forskningssenter ved Stanford Research Center, kalt Augmentation Research Center. Med midler fra ARPA, ble NLS (oNLine System) utviklet og som etter hvert fikk så mye som 100.000 oppføringer lenket opp. Doug Engelbart og hans medhjelpere fikk med andre ord til de første velfungerende nodene, men de var også tidlig ute med å bruke videokonferanser. De viste tydelig hva som skulle til rent teknologisk ved en ikke-lineær kobling av begreper, og oppfant det grafiske brukergrensesnittet og den grafiske styreenheten musen.


På 1970 tallet ble teknologien forbedret av Xerox, inntil Apple og senere Microsoft tok over stafettpinnen og begynte markedsføringen av teknologien på 1980 tallet. Doug Engelbart og hans medhjelpere er sentrale i utviklingen til den moderne grafisk orienterte datateknologien og den web vi kjenner i dag. Grafisk brukergrensesnitt, vindu systemet, musen, konferansesystemer og postsystemet (e-post), bare for å nevne noen, er alle teknologier for å fremme menneskets kapasitet. Å klippe og lime mellom vinduer, er teknologier som vi i dag tar for gitt, men uten disse teknologiene er det vanskelig å tenke seg at hypertekst og hypermedier kunne blitt realisert.


Bill Atkinson

I løpet av 1980 tallet hadde flere og flere høye forhåpninger til hypertekstens muligheter. Begrensningene lå først og fremst i prisen på både hardwaren og softwaren. Dette skulle brått endre seg i 1987, hvis en software utvikler i Apple Computer, Bill Atkinson, demonstrerte hvordan vanlige folk kunne bruke hypermedia gjennom det han kalte HyperCard. Tre år senere var HyperCard så populært at Apple inkluderte programmet i alle sine nye Apple-maskiner. Programmet tillot brukeren å legge lenker, gjerne som grafiske knapper på dokumenter, som kunne lenke opp musikk, foto, og videosnutter. Også de første CD-ROM anvendte HyperCard-teknikken. HyperCard satte fart på det som skulle videreutvikle seg til hypermedia. Riktignok advarte Bill Atkinson selv mot å bruke HyperCard-teknikken til å løse "alle" problemer.


Tim Berners-Lee

Tim Berners-Lee er grunnleggeren og sjef for konsortiet World Wide Consortium (W3C), og regnes også som opphavsmannen til World Wide Web (web). Hans første arbeid med det som senere skulle bli web, begynte allerede i 1980, da han var ansatt som programvarekonsulent ved CERN. Han lagde da programmet Enquire, som skulle lagre og gjenfinne informasjon til privat bruk. Han kom tilbake til CERN i 1984 som forsker, og begynte i 1989 arbeidet, med Enquire som utgangspunkt, for et prosjekt med global hypertekst, først og fremst beregnet for topp forskere. Berners-Lee programmerte den første webserveren httpd og den første nettleseren WorldWideWeb i 1990. Allerede sommeren 1991 ble de gjort allment tilgjengelige på hele internett.


Et humanistisk W3C

Berners-Lee etablerte i 1994 W3C, med seg selv som direktør, i det utgangspunkt at han selv i flere år hadde sittet på arbeidet med videreutviklingen av de grunnleggende spesifikasjonene til web. Det var uforsvarlig å alene ta hånd om adressesystemet URL, formidlingsprotokollen for hypertekst HTTP, og dokumentformatet HTML, helt alene. Berners-Lee flyttet fra Europa, og W3C er i dag lokalisert på MIT (Massachusetts Institute of Technology). W3C er med andre ord et organ for spesifikasjonene til fremtidig web. For eksempel Web Accessability Initiative (WAI) er en standard for hvordan man skal tilrettelegge websider for blinde, svaksynte, fargeblinde og lignende. I forbindelse med MIT sitt 50 års jubileum av Vannevar Bushs publisering av artikkelen As we may think, ga Berners-Lee en tale der han mente at World Wide Web kommer tett innpå å innfri Bushs memex visjon. Berners-Lee egen drøm utover et web som sammenkobler opplysninger, er at web kan bli et system som sammenkobler mennesker med hverandre, og med dette bidra til å løse noen av de store konfliktene som truer vår verden i dag.


Kilder