Dragracing

Fra LiavaagWiki
Hopp til navigering Hopp til søk

Grunnleggende om Dragracing

Dragracing (engelsk Drag racing) er en gren innen bilsport. Biler eller motorsykler er bygget opp for å stille i akselerasjonskonkurranser, vanligvis to om gangen, for å krysse målstreken først. Vinneren i hver enkelt klasse kåres etter utslagsmetoden. Klassene er oppdelt etter drivstofftype, motorvolum og spesialregler (Bryhn et al, 2018). Akselerasjonskonkurransen følger en rett kurs fra stående start over en målt avstand, vanligvis ¼ engelsk mil (402 m). I den senere tid har 1000 fots lengde (305 m) blitt stadig mer populært, ettersom den har blitt standarddistansen for Top Fuel-klassen, som har biler som utvikler over 10.000 hestekrefter. En Dragracing-bane har asfaltdekke, som utover de 402 meterne skal ha en bremsestrekning på minst 700 meter.

Tidtagningssystemet

Tidssystemet i Dragracing inneholder infrarøde stråler med reflektorer, samt et datasystem med et system som kalles for et juletre (Christmas Tree), for å starte hvert løp. Det elektroniske systemet gir reaksjonstid, samt at den inkrementelt måler tiden som har gått etter 60 fot, 330 fot, 660 fot, 1000 fot og ved 402 meter (Mustang 360, 2013). Det samme systemet måler hastigheten ved 660 og 1320 fot, det vil si målgang ved 402 meter. Tiden måles i sekunder og er tidtagningen for hele distansen, mens hastigheten måles gjennom farts-felt, eller «speed traps», som har en lengde på 66 fot, en ved halvsporet, den andre begynner 66 fot før målstreken (Mustang 360, 2013). Elektroniske timing- og hastighetsavlesningssystemer har vært benyttet siden 1960-tallet (Wikipedia, 2018).

Juletreet og startfeltet

Juletreet ved start består av en kolonne med lys for hvert kjørefelt. Hvert kjørefelt har to infrarøde lysstrålesensorer ved startlinjen. Når den første infrarøde lysstrålen blir brutt av kjøretøyets frontdekk er bilen forhåndsinnstilt på 180 mm fra startlinjen, og den øverste lampen på juletreet tennes (DrivingLine, 2015). Når den andre lysstrålen brytes er bilen "iscenesatt" og lampe nummer to på treet tennes. Kjøretøyet kan da forlate den første infrarøde strålen, eller «Pre-Stage Beam», men må forbli i startlinjens «Staged Beam» til løpet starter. Brytes denne før løpet starter, vil rød lampe på juletreet lyse. Når bilene er klare ved startlinjen, vil tre lys indikere «start», deretter et grønt for «kjør». Grønt lys indikerer også en rettferdig start, mens rødt indikerer diskvalifikasjon.

Dragracing-banen

En Dragracing-bane har «pit area», «staging lanes» og «burnout box» som alle ligger bak startlinjen (Stakkis, 1997). Etter startlinjen ligger sporet hvor det kappkjøres, så et område som kalles «shutdown area» der nedbremsing finner sted, og en returvei tilbake til depotområdet. Depotområdet på en Dragracing-bane kalles «pit area». Det er her teamene holder til. «Staging lanes» er der bilene står oppstilt før de skal gjøre et drag. «Burnout Box» er et område som blir sprøytet ned med vann for å redusere friksjonen, slik at bilene kan gjøre en «burnout» (DrivingLine, 2015). Dette er en praksis som er den raskeste måten å øke dekkets temperatur umiddelbart, og rense overflaten på dekkene. Bremsestrekningen kalles «shutdown area». En Dragracing-bane på 402 meter skal ha en bremsestrekning på minst 700 meter. De raskeste bilene har fallskjerm for oppbremsing på «shutdown area».

Historie

Dragracing har sin opprinnelse i USA. Under forbudstiden ble Hot Rod født. Raske ombygde biler trengtes til å distribuere hjemmebrent ulovlig alkohol. Etter forbudstiden fortsatte man å bygge Hot Rod-biler, som ble brukt mellom lyskryssene på de typiske hovedveiene gjennom byene (Santa Pod Raceway, 2018). Senere forflyttet man seg til ørkenen. Dragracing oppstod på 1930-tallet i California, først som uformelle konkurranser i ørkenstrøk med Hot Rods, eller utrangerte motortrimmede personbiler (Bryhn et al, 2018). I 1951 ble National Hot Rod Association (NHRA) stiftet for å fjerne illegal racing fra gatene. Organisasjonen forbød bruken av nitrometan i 1957 fordi den var usikker, men forbudet opphørte i 1963 (Ott, 2013).

Dragracing spredte seg videre til resten av verden. Til Europa kom sporten med amerikanske NATO-tropper under den kalde krigen. På begynnelsen av 1960-tallet ble det holdt dragracing ved flyplassene i Ramstein og Sembach i Vest-Tyskland (Wikipedia, 2018). I Storbritannia ble det holdt konkurranser ved ulike flyplasser før åpningen av Europas aller første permanente dragracing-bane ved Santa Pod Raceway i 1966 (Santa Pod Raceway, 2018). I Norden ble det første dragracing-stevnet arrangert 1968 i Anderstorp i Sverige. I 1965 ble dragracing anerkjent av Det internasjonale bilforbundet (FIA), som årlig arrangerer en EM-serie (Wikipedia, 2018).

Dragracing i Norge

De første norske klubbene med forbindelse til NHRA kom i 1958 (Bryhn et al, 2018). Den første dragracing-konkurransen i Norge ble arrangert i 1978 på Fyresdal flyplass av AMCAR (Ravneberg, 2014). Siden 1983 har dragracing-stevner blitt avholdt på Gardermoen Raceway. Dragracing er organisert i Norges Bilsportforbund (Bryhn et al, 2018). På 1980 tallet tilhørte Ludvig Bjørnstad europaeliten. I 1987 ble han den første nordmannen som kjørte 402 meter på under 6 sekunder (Bryhn et al, 2018). Under Drag Challenge i 2018 ble denne rekorden tangert med en Pro Mod bil, da svensken Micke Gullquist kjørte på 5,98 sekunder. Første halvdel av 1990-tallet var det Liv Berstad som tilhørte europaeliten i Top Fuel-klassen, og holdt en periode europarekorden.

Gardermoen Raceway

I 1983 ble Gardermoen Raceway etablert, den første og eneste permanente og internasjonalt godkjente dragracing-banen i Norge. Den ligger på Ringbanen anlagt av tyskerne under 2. verdenskrig, rett ved siden av Oslo lufthavn. Banen har kun 5 cm høydeforskjell på 402 meter med et underlag på 15 cm betong, samt et bremsefelt på 700 meter (Ravneberg, 2014). Oppå betongen er det lagt asfalt og TrackBite. Her blir det årlig arrangert 4-5 dragracing-stevner årlig. Den største er Drag Challenge hvor det kjøres EM-runder. Banen driftes av klubben Norsk Dragracing Gardermoen (NDRG), som er tilsluttet Amcar Car Club of Norway (AMCAR), Norges Idrettsforbund, Norges Bilsportforbund (NBF), Norsk Motorsportforbund (NMF), FIA og UEM (Ravneberg, 2014).

Klasser og biltyper

Alle som ønsker å delta i dragracing-konkurranse må ha gyldig lisens utstedt av Norges Bilsport Forbund (NBF). Lisensene deles inn i flere klasser og juniorlisenser (Norsk Bilsport). I dragracing er klassene oppdelt etter drivstofftype, motorvolum og spesialregler (Bryhn et al, 2018). Klassen «Street Legal» er registrerte biler som oppfyller vegtrafikklovens krav. Denne klassen har ikke like strenge krav som ordinær dragracing (KNA). I enkelte klasser, som Top Fuel-klassen, har har bilene opp mot 10.000 HK med en toppfart på 500 km/t. Det konkurreres i disse klassene i Norge (KNA):

For førere med A-lisens

  • Top Fuel (TF)
  • Funny Car (FC)
  • Pro Stock (PRO)
  • Top Alcohol (TAD og TA/FC)
  • Pro Mod (PM)

For førere med B-lisens

  • Competition (Comp)
  • Super Comp (S/C)
  • Super Gas (S/G)

For førere med C-lisens

  • Super Street (S/St)
  • Bracket (B/Sp/St)

For førere med Junior lisens

  • Junior Dragster Stock (J/S)

Kilde: Kongelig Norsk Automobilklub (KNA)

Bilder fra NDRG

«Pit area», eller depotområdet på Gardermoen Raceway

«Staging Lanes» på Gardermoen Raceway

«Burnout box» på Gardermoen Raceway

Startfeltet med juletreet i bakgrunnen, returbanen i forgrunnen.

Kilder

Eksterne linker

Liavaag.org