John Harrison: Forskjell mellom sideversjoner

John Harrison (1693 – 1776) var en engelsk tømrer som var selvlært i klokkeproduksjon, og som oppfant det marine kronometeret, en lenge ettertraktet enhet for å løse problemet med hvordan man beregner lengdegrad mens man er på sjøen. Allerede i midten av 1720-årene designet han en serie bemerkelsesverdige presisjons ur. Disse oppnådde en nøyaktighet på ett sekund på en måned, langt bedre enn noen klokker på den tiden (Royal Museums Greenwich).

Maritim navigasjon var avgjørende for britiske interesser, men de slet med å finne posisjonen til sjøs. Små avvik førte til katastrofer. Man kunne bestemme breddegraden ganske nøyaktig, men lengdegrad var mye vanskeligere. Det var to metoder for dette; måneavstandsmetoden og tidtakermetoden. Mens den første metoden var treg og tungvint, så ble den andre antatt å være umulig. Før 1760 var klokker basert på pendelverk, som påvirkes av skipets bevegelser i sjøen, og er derfor ubrukelig. Selv Sir Isaac Newton hadde fortalt en parlamentarisk komité i 1714 at ingen kjent klokke kunne fungere nøyaktig midt i stormer og skiftende temperatur, fuktighet og barometrisk trykk, for ikke å nevne variasjoner i tyngdekraften til et skip til sjøs (Redfern Animation). Metoden i seg selv var enkel. Jorden roterer 15° hver time, så tidsforskjell mellom avgangstid og tidspunkt på havet ble konvertert til lengdegradsforskjellen. Problemstillingen var at ingen pendelklokke fungerte nøyaktig i stormer og skiftende temperaturer. Det er kronometre som er avgjørende for å kunne bestemme lengdegrad, med andre ord ikke pendelverk, som klokker før 1760 var basert på.

===H4 var det første ekte marine kronometeret===

H4 var et prosjekt Harrison arbeidet på parallelt med H3, som inkluderte en rekke nye forbedringer som løste mange av problemene H2 og H3 hadde. Ingen på 1750-tallet tenkte på lommeuret som en seriøs presisjonstidtaker. Mens H4 i utgangspunktet så ut som et stort lommeur, var instrumentet faktisk ganske annerledes. Hemmeligheten kan høres i den raske tikken, da H4 faktisk tikker fem ganger i sekundet, siden dens store balanse slår raskere og med større svingninger enn en vanlig klokke (Royal Museums Greenwich). Etter seks års arbeid, var H4 nøyaktig nok til å løse lengdegradsproblemet, og ble det første ekte marine kronometeret. Harrisons kronometer tok hensyn til variasjoner i skipgang, fuktighet og temperatur, og prototypen H4 beviste at fjærdrevne klokker kunne yte godt nok til å bestemme lengdegrad til sjøs.

===Problemer===

==Mediegalleri==