Ken Ishiwata

Fra LiavaagWiki
Hopp til navigering Hopp til søk

Ken Ishiwata, 1947–2019

Marantz

Marantz er utvilsomt kjent for sine Hi-Fi produkter i det høyere prissegmentet og High End audio. Fra selskapet ble etablert av Saul B. Marantz i 1953, har selskapet gjennom tiårene gått fra å være et privateid High End selskap, til å være datterselskap av Philips, som innebar å være et europeisk kontrollert japanskproduserende selskap som produserte audiokomponenter for audiophile og purister på et trangt budsjett, til å bli et av selskapene som lager praktisk talt alt fra budsjettstereosystemer til avanserte enheter. For selv om selskapet alltid har hatt ett eller to High End komponenter i katalogen, har det alltid hatt som formål å slå britiske og japanske mellomprisede audiokomponenter på deres egen grunn, og for én grunn, et hemmelig våpen ved navn Ken Ishiwata (Kessler, 2009).

Ken Ishiwata har selv sagt at det han verdsetter mest er en rik og varm mellomtone for stemmer, og et fantastisk tredimensjonalt lydbilde (Bharadia, 2019). Han skilte seg ut fra flere High End gründere ved at han ikke var eier av Marantz, men en ansatt som ble hyret inn som en problemløser. Som mange andre gründere, var Ken lidenskapelig interessert i musikk. Han spilte selv fiolin, og var også en motefotograf, men aller mest kjent for å grundig utforske alle ny designede Marantz-produkter. Først etter hans godkjenning ble produktene introdusert for verden slik at andre musikkelskere kunne oppleve øyeblikket. Han skal ha sagt følgende om musikk (Marantz.com):

"Music is the highest form of art. It is also the most noble. It is human emotion, captured, crystallised, encased… and then passed on to others."

By Ken Ishiwata

Brand Ambassador

Da Hi-Fi News’ redaktør Steve Fairclough besøkte Marantz’ europeiske hovedkvarter i Holland for å snakke med selskapets berømte lyd-guru, innså han raskt da de kjørte i 240 km/t på den tyske autobahnen i Kens BMW, at dette er en mann som seriøst vet hvordan han skal håndtere maskiner (Fairclough). Nå er det ikke biler Ken Ishiwata er kjent for, men derimot som det tekniske geniet og sin rolle som Brand Ambassador for selskapet. Ingen Marantz-produkter, forsterkere, CD-spillere, platespillere, radioforsterkere, tunere osv. kom på markedet før de fikk "grønt lys" fra "KI" (Fairclough). Flere Marantz-produkter er i tillegg håndplukket av Ken Ishiwata for spesiell tilpasning. Disse fikk gjerne betegnelsen KI Signature, eller Pearl. Ordet "perle" er en metafor for noe veldig sjeldent, veldig fint og veldig verdifullt, og det er noe veldig organisk over dem da de har blitt formet til en helhet av perfeksjon (Marantz.com).

Tittelen Brand Ambassador, eller merkevareambassadør, fikk Ken under sin periode i Philips. Ken mente selv at han ikke trengte noen tittel, fordi folk visste hva han gjorde for selskapet, men for Philips var det ikke like enkelt sa Ken i et intervju i StereoLife (Karasiński, 2017):

Da HR-avdelingen besøkte Marantz, hadde de et spesielt intervju med meg der lederen spurte meg hva som var tittelen min. Jeg fortalte ham at jeg ikke har en, og at jeg ikke trenger en heller! Men han insisterte på at jeg skulle ha en tittel. Så spurte han hva jeg gjorde. Jeg forklarte alt og så sa han, vel, vi har faktisk ikke en tittel for en slik funksjon, vi vil studere dette og komme tilbake til deg. Jeg hadde ikke hørt fra ham på flere måneder, og plutselig ringte han meg og fortalte at de ikke fant en god tittel, så de spurte et eksternt byrå om å finne på en tittel til meg. Og de fikk beskjed om å kalle meg merkevareambassadør. Mitt engasjement i selskapet var så bredt, og merkevareambassadør-tittelen var faktisk en ganske god måte å la folk forstå hva jeg gjorde. Siden den gang ble denne tittelen kjent og har blitt brukt med andre mennesker selv i andre bransjer.

Interessen for hi-fi

Ken Ishiwatas interesse for hi-fi startet tidlig. Han lærte å spille fiolin, og ville høre gamle mestermusikere som Jascha Heifetz og David Fyodorovich Oistrakh spille, men problemet med hi-fi-systemer på den tiden var at de var for dyre å kjøpe, og derfor måtte Ken bygge egne (Bharadia, 2019). Han lagde sin første mono rørforsterker da han var 10 år gammel (Kessler, 2009). Hans første møte med Marantz fant sted mens han gikk på videregående skole. Faren til Kens venn var en ekte audiofil som hadde et fantastisk lytterom. Her fikk Ken oppleve fantastisk stort orkesteret med et imponerende tredimensjonalt lydbilde. Da Ken spurte hva som endret seg i systemet hans, pekte han på en Marantz Model 7C forforsterker. Denne opplevelsen endret Ken Ishiwatas syn på hi-fi-produkter for alltid (Karasiński, 2017). Model 7C var veldig dyr, så Ken fikk låne forforsterkeren med seg hjem, og lærte seg hvordan kretsdesignet var designet. Han lagde en kopi som ikke fungerte i det hele tatt. Model 7Cs kretser var kompliserte, så Ken måtte derfor gjøre noen seriøse studier om forsterkere før han fikk den til å fungere. For å lykkes må du være oppmerksom på alle detaljer. Model C var et finpusset design av Sidney Smith, og brukte 12 AX7 trioderør, så hvis du ikke var forsiktig kunne den lett begynne å svinge (Kessler, 2009). Det er ikke lett å lage hi-fi-produkter. Der Marantz brukte Telefunken-rør brukte Ken Toshiba-rør, noe som gjorde en stor forskjell (Karasiński, 2017). Videre lærte Ken seg at komponentkvaliteten er essensielt for god lyd (Kessler, 2009). Ken var veldig heldig som fant ut dette da han enda var veldig ung (Karasiński, 2017). Han lagde mange kopier av Model 7C, som han tjente godt på å selge til venner (Kessler, 2009). Pengene han fikk av Model 7C salget brukte han på å oppgradere sitt eget system. Han bygde også en platespiller.

Ken kom til Europa i 1968, og var med på å etablere Pioneer Europe i Belgia et par år senere (Bharadia, 2019). På den tiden var Pioneer et rent lydselskap, og sammen med Sansui og Kenwood utvidet de sin lydvirksomhet over hele verden. I denne perioden da han hadde tilgang til sofistikert utstyr, lærte han seg mye om europeisk design og britisk hi-fi (Kessler, 2009). Japanerne kopierte amerikansk og britisk design og solgte verden over. Kvaliteten var dårlig. Ken lærte mye i perioden hos Pioneer, der han hadde tilgang til Ferrographs' S2 høyttalersystem, Garrard 301 platespiller med SME-arm, samt Dual, Lenco og Thorens (Kessler, 2009). Dette var utstyr med utrolig stort og realistisk stereolydbilde. Ken hadde ikke opplevde dette tidligere, og sendte informasjon tilbake til Pioneer i Japan, som førte til en ny moderne klassiker; Pioneer PL-12 (Kessler, 2009).

Kens favoritter

Et av Kens favorittprodukter fra Marantz er KI Ruby SACD-spilleren og den tilhørende forsterkeren (Bharadia, 2019). Spilleren har en unik 1-bits DSD prosesseringsteknologi som gjør alle typer musikk så morsomme. For mens 90 prosent av datastrømmen er bortkastet i PCM, som bruker et konstant antall biter, og en fast samplingshastighet uavhengig av kravet til signalet, så unngås sløsing med variable bit-hastigheter. Ishiwata var stolt av KI Ruby SACD-spillerens DAC-design, men mente samtidig at en DACs lydytelse ikke bedømmes ut fra spesifikasjonene alene. Spesifikasjonene er alle basert på statiske målinger, men musikk er dynamisk, og det er mange andre parametere som påvirker ytelsen. På 1980-tallet brukte DAC-er BiMOS-teknologi, mens i dag er alle IC-ene basert på CMOS (Bharadia, 2019). CMOS gir høy hastighet, lavt forbruk, og gode spesifikasjoner. Dagens håndholdte enheter og datamaskiner krever disse tingene, men ikke High End lydutstyr. Musikalsk dynamikk krever kraft, og mer kraft betyr høyt strømforbruk. Så en annen av Kens favoritter var Marantz CD-12 med Philips CDM1 transportmekanismen, og 16-bit 4x oversamling TDA1541 S1 CDA-12 kombinasjonen fra 1988 (Kessler, 2009).

Ken hadde ekstremt gode minner fra tiden han brukte den originale Marantz Model 7C forforsterker med den originale McIntosh 275 effektforsterkeren. "Denne kombinasjonen hørtes fantastisk ut, men faktisk har jeg mange favoritter, etter alle disse årene i hi-fi-bransjen" har Ken sagt (Realspin, 2019). Av sine mange favoritter blant andre merker, så var Ken glad i høyttalere bestykket med ribbon-elementer. Ken mente Audio Researchs SP-10 forforsterker og Mark Levinson 20.5 forsterkerne var en fin kombinasjon til å drive Apogee DIVA høyttalersystemet (Bharadia, 2019). Men denne forsterkerkombinasjonen var også god på andre høyttalersystemer bestykker med båndhøyttalere (ribbon), som Mark Levinsons egne høyttalere, eller 70-tallshøyttalerne fra Bowers and Wilkins DM70, som også brukte bånd fra 400Hz og oppover. Om denne kombinasjonen sa han (Realspin, 2019):

Jeg elsker Audio Research SP-10 forforsterkeren og Mark Levinson No.20.5 klasse A monoblokk effektforsterker, som driver Mark Levinson HQD-høyttalere, eller B&W DM70. Hvis du noen gang får en sjanse til å lytte til dette systemet, bør du det.

Karrieren

Ken begynte som radiokommunikasjonsoffiser på et kommersielt skip, men bortsett fra å se forskjellige land likte han ikke jobben (Bharadia, 2019). Sony og Pioneer henvendte seg til Ken, de trengte en ingeniør som kunne engelsk fordi de utvidet virksomheten sin utenfor Japan. Sony lette ikke etter en lydtekniker, men det gjorde derimot Pioneer, så Ken tok denne jobben på betingelse av at de sendte ham til Europa etter en periode med arbeid i Japan (Bharadia, 2019). Han kom til Europa i 1968 og var med på å etablere Pioneer Europe i Belgia et par år senere. Pioneers produkter ble tilpasset det europeiske markedet, som på flere områder var teknologisk bedre enn det japanske. Mange japanske selskaper kopierte amerikanske og britiske hi-fi design på denne tiden. De lærte mye av Brauns design innenfor radioer, og sikkerhetsforskriftene i de nordiske landene var strengere og bedre enn de japanske. Kvaliteten på japanske produkter var ikke god, men produktene var billige, og solgte derfor godt uten for mye markedsføring (Kessler, 2009). I denne perioden hadde Pioneer en spolebåndsopptaksspiller med auto-revers med kun én motor, der det burde vært tre. Dette medførte større slitasje på foringer o.l., og alle spillerne måtte blitt tilbakekalt etter 6 måneder hvis de ble sluppet på markedet (Kessler, 2009). Videre var de rustne da de ankom Europa. Valget stod mellom å knuse dem for å slippe tollavgift, eller å fikse dem. Det ble til at de ble reparert og solgt privat (Kessler, 2009).

Kens tid hos Pioneer ble avsluttet etter noen år. Han valgte å bli i Europa, og ble blant annet kontaktet av Tannoy i 1977, så noen må ha snakket om ham (Kessler, 2009). Det samme året ble han kontaktet av Marantz Europe, men Kens betingelser var for dyre for dem. Da han ble kontaktet igjen ca. et år senere, var betingelsene fremdeles for dyre i den europeiske organisasjonen, men Marantz Japan ville ha ham med i selskapet (Kessler, 2009). Ken Ishiwata aksepterte tilbudet og reiste til Japan for å få opplæring. Han begynte i 1978 som teknisk/kommersiell koordinator (Bharadia, 2019). Ken var overrasket over den høye standarden i design og testing hos Marantz i forhold til hos Pioneer. Marantz sine japanske ingeniører hadde opplæring fra forsterkerdesignerne hos det amerikanske Marantz, og videre brukte Marantz i Europa amerikanske militærstandarder for deres kvalitetskontrollsystemer (Kessler, 2009). Ken brukte tre måneder på å lære om Marantz før han reiste til høyttalerfabrikken i Belgia. Hans første jobb var å løse problemet med misforståelser mellom den japanske ingeniørgruppen og den europeiske kvalitetskontrollavdelingen.

Da Marantz Europe fant ut hva han gjorde var de interessert i at han skulle drive høyttalerutviklingen for dem. Det var første gang Ken Ishiwata ble direkte involvert i Marantz-produkter, og i 1979 laget han ganske mange høyttalere for dem (Realspin, 2019). Marantz var da fremdeles eid av Superscope. Den første høyttaleren han lagde var den britiskprisvinnende Marantz LD 50 (Kessler, 2009). Da Superscope kom i finansielle problemer, ble Marantz solgt til Philips. De amerikanske høyttalerne i Imperial-serien kunne ikke selges i Europa, så Ken ble ansatt for å lage "Europeiske design" som europeerne likte bedre (Kessler, 2009). Dette var i perioden CD-systemet ble lansert, og det ga Ken en unik mulighet å lære mer om digitalteknologien fra Philips' ingeniører. Kens erfaring ga Marantz en unik mulighet til å selge utdaterte produkter. I overgangen fra Philips sine 14 til 16 biters DA-konvertere, satt Marantz igjen med et restlager på 2000 CD-spillere av typen CD45. Istedenfor å dumpe spillerne til £100, foreslo Ken å modifisere dem for £8 og lage en musikalsk CD-spiller som kunne selges for ekstra £50 (Kessler, 2009). Marantz CD45 LE fikk strålende kritikker, og de 2000 Limited Edition spillerne ble solgt på to uker (Kessler, 2009). Slik ble Ken Ishiwata en "tweaker", og Marantz en CD-spesialist. Etter hvert gikk Marantz fra å kalle disse modifiserte CD-spillerne fra å hete Limited Edition til Special Edition. Det startet med CD45 LE i 1985, og fortsatte med CD 273 SE i 1987-88, CD 65 MKII SE i 1989, og senere CD 50 SE i 1990, CD 52 MKII SE i 1992, og mange flere (Kessler, 2009).

Ken Ishiwata forlot Marantz etter 41 år

Marantz' merkevareambassadør Ken Ishiwata forlot selskapet etter 41 år. I mai 2019 skrev What Hi-Fi? at "41 år etter at han begynte i Marantz som teknisk koordinator, vil Ken Ishiwata, som har vært merkevareambassadør i Marantz de siste 23 årene, forlate selskapet etter gjensidig avtale denne måneden" (Roberts, 2019). I en beskjed til det samme magasinet skrev Ken selv:

It must be [a] big surprise that I'm not part of Marantz organization... I thought I'd be forever a part of Marantz. Unfortunately that's not the case.

Problemene

Da Ken Ishiwata begynte i Marantz var noe av det første han tok opp med Marantz Japan, at forsterkerne ikke låt like godt som tidligere. Han begynte å engasjere seg i disse produktene. Så kom Compact Disc, og ting endret seg for alltid. På den tiden kunne ikke Ken noe om digital lyd i det hele tatt, men han lærte veldig mye av Philips, en kompetanse han brukte de neste 40 årene (Realspin, 2019). Plutselig ble Marantz en veldig sterk digital lydspesialist. Kombinasjon av både digitale og analoge teknologier, og know-how gjorde Marantz veldig unik (Karasiński, 2017). Allikevel mente Ken at Red Book CD-standarden ikke var god nok for seriøs hi-fi, men han forstod at et stort selskap måtte kunne lage et produkt til en rimelig pris (Realspin, 2019).

Marantz bestselgende CD-spilleren noensinne var CD63 Mk II KI, som solgte nesten 300 000 på verdensbasis (Fairclough). De solgte ikke i Japan, hjemlandet til Ken. For av det Ken angrer mest på, er måten han kjempet mot den japanske ledelsen om bruken av navnet sitt i japanske hjemmemarkedsprodukter. Han gikk opp mot selskapets hovedrepresentant, og var ikke diplomatisk nok. Dette resulterte i at det ikke var noen KI-produkter i hjemlandet hans, og om det har Ken sagt (Realspin, 2019): "Dette er min eneste store beklagelse, og skulle ønske jeg hadde håndtert selskapspolitikken annerledes."

Superscope

Ved å introdusere ESOTEC-linjen med de champagnefargede SM 1000 stereoforsterkeren med 400 watt per kanal, SC 1000 forforsterkeren og TT-1000 platespilleren av glass, forsøkte japanerne seg på den virkelige seriøse High End arenaen. Problemet var at Marantz fremdeles var eid av Superscope, som kun ønsket volum og å tjene penger (Kessler, 2009). Superscope kom i finansielle problemer like etterpå. De solgte Marantz til Philips, men beholdt selv rettighetene i USA. Det amerikanske markedet fikk derfor ikke solgt de Europeiske Marantz-produktene, og gikk med dette glipp av både LE og SE produktene til Ken Ishiwata. Dessverre kjøpte Superscope produkter fra Taiwan og Hong Kong istedenfor og satte "Marantz" merket på dem, noe som ødela Marantz komplett i USA på 1980-tallet (Kessler, 2009).

Philips

Da Marantz ble en del av Philips i 1980, utviklet Ken alle høyttalerne for de europeiske markedene. Høyttalerelementene ble utviklet sammen med en japansk OEM-produsent kalt Tonegen, og sammen klarte de å komme opp med noen fantastiske høyttalerelementer som bre brukt i blant annet høyttalere som LD 50 (Bharadia, 2019). Siden Marantz ble en del av Philips, tvang de Ken til å bruke Philips-elementer som ikke overholdt Marantz sine standarder. Ken prøvde å nekte, men det var umulig, og derfor måtte han komme opp med høyttalere som brukte disse høyttalerelementene (Bharadia, 2019). Dessverre, på grunn av dette gikk høyttalervirksomheten til Marantz ned. Før Philips' tid var høyttalerproduksjonen på mer enn 260 000 enheter per år, alle produsert i Belgia (Bharadia, 2019).

Også fra et forretningsmessig synspunkt hadde det omfattende samarbeidet mellom Philips og Marantz ulemper. Marantz hadde i Europa over 10 prosent markedsandel, i Sveits 14 prosent via egen distributør, og alle de nordiske landene hadde også over 10 prosent (Realspin, 2019). Da Philips' salgsorganisasjon tok over både distribusjon og salg av Marantz' mange vellykkede distributører, gikk salget ned, og de tvang Marantz til å endre produktutviklingen. De nye produktene var slett ikke tradisjonelle Marantz-design, og selskapet tapte på egne markeder. I 1990 var Marantz virkelig i trøbbel, så tok de selskapet tilbake fra Philips, og snudde det fra en stor tapsbringende virksomhet til break-even på bare ett år (Realspin, 2019). Ken var ikke alltid i posisjon til å endre beslutningene på grunn av bedriftspolitikk. Lærdommen her var "don’t fix it, if it isn't broken", og Ken føler at hvis dette ikke hadde skjedd, ville Marantz vært i en annen posisjon i hi-fi-markedet i dag (Realspin, 2019).

Ripplewood Holdings

Da Ripplewood Holdings tvang D&M Holding (Denon og Marantz) til å kjøpe Rio-selskapet, medførte dette store tap for også for Marantz. Rio-merkenavnet var knyttet til de tidligere dagene til digital musikkhistorie etter at de vant en rettssak mot plateindustrien, som hadde som mål å legge ned MP3-maskinvarebransjen (Borland, 2005). Marantz var totalt imot oppkjøpet, og resultatet ble store tap, som igjen tvang selskapet til å selge den Marantz-eide Sagamiohono-fabrikken nær Tokyo for å betale ned gjelden. Hvis dette ikke hadde skjedd, ville ikke den japanske organisasjonen måtte betale de høye leiekostnader hver måned for kontorlokaler som nå, mente Ken (Realspin, 2019). Rios morselskap D&M Holdings stengte selskapet i 2005, fordi Rio kun hadde en liten markedsandel sammenlignet med Apple Computers iPod (Borland, 2005).

Because Music Matters

Ken var veldig heldig som ble født i 1947, det samme året som hi-fi skulle starte. Han fikk oppleve mono LP, stereo LP, Compact Cassette i den analog perioden, til CD, SACD og høyoppløselige formater i digital lyd (Karasiński, 2017). Digitale formater ble oppfunnet for bekvemmelighet og mulighet for å opprettholde uendret kvalitet. Musikken er analog, så med andre ord må vi alltid konvertere fra analogt til digitalt for opptak, så igjen fra digitalt til analogt for avspilling. Favorittformatet til Ken er høyhastighets åpen spoletape, 2 spor 38 cm/s, men det er dessverre ikke mange plater tilgjengelig i dette formatet, så hvis vi snakker om digital musikk, er SACD og DSD Kens favoritt (Karasiński, 2017). Det viktigste er imidlertid alltid den originale opptakskvaliteten. I et intervju i What Hi-Fi sa Ken: "Siden vi ikke lenger er bundet av plateformater, har jeg stor tro på at vi kan forbedre ytelsen. Det vil imidlertid ikke være lett å holde standarden på originalopptakene høy. Vi må utdanne musikere til det" (Bharadia, 2019).

Saul B Marantz var en stor hi-fi-pioner, og lagde sammen med McIntosh uten tvil den High End hi-fi-scenen vi har i dag, har Ken Ishiwata sagt (Realspin, 2019). Ken mente vi ikke måtte glemme at Marantz ble født for ren hi-fi, og utviklet seg til en spesialist på stereomusikkgjengivelse, noe som aldri vil endre seg (Realspin, 2019). På 1980-tallet kom han opp med uttrykket Because Music Matters fordi alle har et spesielt forhold til musikk, vanligvis fra du var et veldig lite barn og fortsetter til du dør. Musikk er den høyeste formen for kunst vi mennesker har skapt (Realspin, 2019):

In the nineteen eighties I came up with the tag-line ‘Because Music Matters’, because everybody without exception has a special relationship with music, usually starting when you were a very small child and continuing until you die. As I always say, music is the highest form of art we humans have created! There is nothing else that has the power to touch people so strongly. I must thank Saul B Marantz for opening my eyes – and ears – to really know stereo reproduction is, with the Model 7C when I was high school student. I never thought that one day I would work for the company and do what I have done for the brand. Maybe it was fate...

Marantz-Model-7-og-9.jpg

Se også

Kilder